villakaos

Min bestefar var trygg og god 

i alt han gjorde og sa. 

Han hadde mye kunnskap

og av den villig gav.

Han var selve symbolet 

på det å være positiv.

Godt for oss å tenke på,

at han fikk et langt og godt liv.

Han oppmuntret og trøstet meg 

på sin særegne måte 

og brakt latter'n frem igjen 

da jeg helst bare ville gråte. 

"Takk for meg og jenteungen"

var din beste frase.

Når dere var på kjøretur,

var du i ekstase.

Nå er dere endelig sammen,

atter en gang igjen.

Ta vare på hverandre,

og vit at du vil alltid være min venn.

Farvel min kjære bestefar,

nå vet jeg du har fått fred.

Kos deg i himmelen,

med din kjære sjelevenn.

<3 Hvil i fred bestefar <3

Kjærlig hilsen Cathrine, Maria, Lene og Espen

Når noen dør på sykehuset får man en grå konvolutt, og på den står det " Til de etterlatte". Jeg vet ikke helt om jeg føler meg etterlatt, jeg føler meg mer forlatt. Døden er jo endelig, de kommer ikke igjen å henter deg. Følelsen av tomhet kommer krypende, ordene bare forsvinner, og tankene svirrer.

Egoisten i meg, synes det er dårlig gjort at hun døde. Jeg ville jo ha henne her, ville at hun skulle bli frisk igjen, jeg var ikke klar for å gi slipp. Men hennes tid hadde kommet.

Tankene og spørsmålene blir mange, og følelsene overveldene. Jeg kjenner så lite til dette med døden, har aldri vært så nært på den. Så heldigvis for oss, har alle som har jobbet med mormor og bestefar i denne prossesen, vært veldig flinke og forståelsesfulle. Vi har spurt og gravd for å få svar på alle spørsmålene, og det er mange, de har svart etter beste evne. Jeg må virkelig si at de (som har jobbet med mormor og betefar) som jobber på lunge/ geriatriavd på sykehuset Telemark avd Skien, er helt fantastiske mennesker. Det at det finnes så gode og trygge mennesker, gjorde at det ble mye tryggere for oss. Tryggheten på at de gjorde det beste de kunne for henne.

8 mars, på kvinnedagen, skulle hun ha blitt 87 år, så man kan godt si at hun var en voksen dame, men for meg var hun så mye mer! Hun var den med de spennende historiene, med den gode latteren, fine ordene, tryggheten, hun var den som hadde opplevd alt, hun var den som kunne lage mat, hun var MORMOR!

Da jeg var liten hadde hun det beste fanget, for nå har jeg dessverre blitt for stor til det. Men jeg har heldigvis minnene, og masser av de. Når det blir stille rundt meg, kommer minnene. Bilder, filmer, stemmer, sanger, lukter og følelser strømmer igjennom kropp og sinn.

Siden hun døde har jeg gått å sunget på "Kjære Gud, jeg har det godt. Takk for alt som jeg har fått. Du er god. Du holder av meg. Kjære Gud, gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor." Denne lærte hun meg da jeg var liten, siden jeg ble voksen og på en måte mistet troen min, har jeg glemt sangen, men når kan jeg både tekst og melodi.

Hun ga meg mye, hun var alltid den første til å skryte av noe hun likte, hun viste at hun var stolt av familien sin, hun fortale historier fra hun var liten, og uansett hva de var om, ble de alltid spennende. Vi kunne snakke om alt, hun sa alltid meningen sin, det var både på godt og vondt (iallefall da jeg var tenåring), hun var alltid ærlig. Snillhet hadde hun masser av, hun var en veldig god dame. Passet alltid på at hun tok seg bra ut. En ordentlig mormor var hun.

I etter tid, må jeg si at jeg synes det er bra at hun slapp å være syk lenge, hun slapp å ha det vondt. Det kanskje bare min måte å trøste meg på, men jeg har jo hørt historier om mange som lider seg gjennom sykdom etter sykdom i mange år, det slapp hun.

Frem til nå har jeg tenkt at døden er farlig, den er skummel, men nå ser jeg det at det er den ikke, den er trist og endelig, ingen vei tilbake. Jeg må også rette en takk til alle som har ringt oss, sendt oss meldinger, alle som har sendt oss sine tanker. Det føles godt.

Vi i familien føler oss heldige som fikk ha henne hos oss så lenge som fikk, heldige som fikk kjenne en så fantastisk dame. Nå har vi bare minnene igjen, og vi skal mimre og tenke på alt det fine vi hadde sammen! Vi skal gråte og le, og minnes henne med godhet.

"There are moments in life, when you miss someone so much, you want to pick them from your dreams, and hug them for real!"

<3 Takk for alt Mormor.<3

Til minne om min Mormor

Du var en av mine 

største gleder her på denne jord.               

Du hvisket i mitt øre

"du må høre på din mor".

Du strålte om kapp med solen,

 og var både vakker og veldig pen.

Din varme, og din godhet

og kjærlighet for meg,

hjalp meg å finne den riktige vei.

Dine ord de var så vise,

du snakket alltid sant.

En fornuftig kvinne var du,

og du hadde alltid et smil på lur.

Du har hjulpet meg masse

gjennom lykke og litt sorg.

Du var der alltid for meg

når jeg ropte på din hjelp.

Du må vite at jeg elsker deg

overalt på denne jord.

Hvil nå i fred

min elskede mormor.

Kjærlig hilsen Cathrine, Maria, Lene og Espen

Hva er ekte kjærlighet? Hva legger du i ekte kjærlighet?

Er kjærlighet det samme som det engang var, eller har det forandret seg i løpet av århundrene...

Jeg tror at at det finnes like mange svar som det finnes mennesker. Alle har sin oppfatning av kjærlighet er. 

Finnes det noen i dag som virkelig jobber for kjærligheten, som ikke lar seg stoppe ved første hindring. For meg så virker det som at vi tar lettere på ting i dag, en det vi gjorde for bare noen tiår siden. Bare gå noen generasjoner tilbake så ser man at de jobbet seg igjennom ting, men var det ekte kjærlighet, eller var det det som var forventet. Holdt man bare kjeft og godtok ting, eller var konfliktene færre før. Det var jo ikke så mange mine, dine og våre barn den gang, stresset var mindre og forventningene var færre. Det bedre tid til å pleie kjærligheten. For i dagens samfunn er det mye stress, høye forventninger, liten tid til alt. Altså mindre tid til å pleie kjærligheten.

Men var det mer ekte kjærlighet før? Kan ekte kjærlighet utvikles, eller er det der fra første stund?

Da jeg ble født (og lenge før det) var det vanlig at hvis man var så "uheldig" å bli gravid utenfor ekteskap, giftet man seg. Enten det var ekte kjærlighet elle ikke. Utviklet det seg til ekte kjærlighet, eller ble det bare en vane. 

Min bestemor, som er av den gamle skolen, sa en gang til meg "du vet det når du treffer den rette, du kjenner det bare", og jeg har alltid tenkt på hvordan føles det. Er det mulig å bare vite det?

Jeg som mange andre har sikkert tenkt mange ganger at dette må være den rette, sommerfuglene, smilene, latteren, følelsene, alt er der, men er det den rette. Det er et vanskelig spørsmål. Mange ganger har jeg trodd at jeg hadde møtt den rette, og at ekte kjærlighet var i luften. Alikevel har liksom magefølelsen vært litt uklar, sikkert fordi jeg ikke har vært ærlig med meg selv.

Frem til for snart 2 år siden, da fant jeg en som traff meg rett i hjertet. Han var min rette, alt stemte både for meg og for han. Siden vi traff hverandre har vi delt alt, vi kan snakke om alt, vi diskuterer og blir enige, eller enige om at vi er uenige. Vi leser hverandre veldig godt, og derfor funker vi veldig godt sammen. Bestemor hadde altså rett, jeg bare visste det!

For jeg tror det handler mye om det å være ærlig med seg selv, kjenne på magefølelsen. Den har rett i 90% av tilfellene.

Mine besteforeldre har snart vært gift i 62 år. De har delt alt, de jobbet sammen, bygde hus sammen, fikk barn sammen, når han var på sykehuset pga sin sykdom var hun ved hans side. På 62 år har de vært fra hvarendre 1 uke og aldri kranglet. I gode og onde dager, i tykt og i tynt. (Historien om de kan du lese her  http://villakaos.blogg.no/1327235112_kjrligheten_overvinne.html) Den siste måneden har de blitt tvunget til å være fra hverandre pga av sykdom.  Det har gjort at de faktisk har blitt syke av savn. Er det ekte kjærlighet?

For meg er ekte kjærlighet, det å lengte etter den andre uansett hvor lang eller kort tid det har gått, kjenne sommerfuglene i magen når du hører stemmen. Snakke sammen i de små nattetimer om trivielle ting, og løse verdensproblemer sammen. Gå en tur hånd i hånd. Kysse hverandre godnatt. Si jeg elsker deg. Dele problemer og gleder. Få frem det beste i hverandre, og noen ganger det verste. Krangle og bli venner igjen. Kjempe sammen for å nå de måla vi setter oss. Holde sammen i gode og i onde dager.

Mine forbilder for hva ekte kjærlighet er, er mine besteforeldre. For meg er de selve symbolet på ekte kjærlighet.

Derfor dedikerer jeg dette innlegget til de.

<3 Eva og Helge <3

Hva er dine tanker rundt ekte kjærlighet?

I dag opplevde jeg noe helt fantastisk, noe vi har kjempet for i lang tid, men før jeg forteller dere det skal dere få en liten historie. Skal prøve å gjøre en lang historie kort....

Kort tid etter 2 verdenskrig, traff en vakker ung dame fra Sandefjord en kjekk ung mann fra Skien. De fikk fast følge, forlovelse fulgte, og 23 juni 1950 lovet Eva og Helge troskap til hverandre i Gjerpen kirke (samme kirken som jeg skal gifte meg i).  Hus ble bygget på Wattenberg, et par år etterpå kom det ei lita jente til verden, nesten 9 år senere kom jente nr 2 til verden (min mor), og lykken var fullkommen.

De jobbet sammen, mormor Eva solgte Husqarna symaskiner og Elna presser , bestefar Helge var også med og solgte, men han hadde alle reperasjoner. De brukte all sin tid på hverandre og jentene sine, og stilte opp for familie og venner.

Det høres veldig idyllisk ut, og det var det også, de hadde et bra ekteskap. Men Helge hadde problemer med hjertet sitt, ha fikk konstantert angina tidlig, og som følge av det var de hyppig på sykehuset. Bestefar i senga, og mormor i stolen ved siden av. Hun gikk aldri fra han, satt ved han side til han kom seg igjen.

I 1972 ble han en av de første i Norge som fikk en bypass operasjon, 15 år  senere måtte han gjennom det i gjen, hun var fortsatt ved hans side. Det er først de senere åra at hun har slipt litt taket, da hennes egen helse begynte å skrante.

Han har alltid vært veldig positiv, han har aldri gitt opp, kjempe seg igjennom, infarkter, organsvikter, diabetes, hjerteptoblemer, tette årer, brekte bein, ja alt man kan tenke seg. Mens hun har alltid vært den som har passet på at han ikke gjorde noe han ikke skulle, fikk mat når han skulle, medisinene han skulle ha. Hun har alltid vært sterk, aldri klaget, og nesten aldri vært syk selv.

Men så i september 2011, kom hun hjem fra et møte i eldrerådet og var trøtt, hun la seg til å sove, men da hun våknet var hun ikke seg selv. Vi tok henne til legevakta, hun ble lagt inn på sykehuset, plutselig ble alt snudd på hodet. Det ble konstantert dehydrering og blodpropp i begge lungene. Etter behandling ble hun sendt hjem, og da var bestefar som tok vare på henne. 

Og som sikkert mange andre pårørende, oppdaget vi at man kan dessverre ikke stole helt på hjemmesykepleien. Det vi trodde de skulle gjøre ble ikke gjort, og bestefar som den optimisten han er, ville gjøre alt selv. Men i en alder av 90 år, funker det dessverre ikke. Vi har hatt mange runder med hjemmesykepleien for å prøve å få til noen rutiner, men det er visst ikke så enkelt. Så mormors helse har bare blitt værre og værre. (Og vi vet at hjemmesykepleien har mye og gjøre, mange kokker, mye søl osv, så vi skylder ikke på de, men det kunne ha vært mye bedre!) 

Så skjedde det skjebnesvangret, nyttårsaften 2011 falt hun og brakk lårhalsen, hun ble operert, og kom inn på Klosterskogen vekst og ressurssenter. da begynte også kampen for å få bestefar inn der, slik at de kunne være sammen. (han har også vært 1 uke på sykehuset i januar), men bestillerkontoret i Skien så ikke det prekere i situasjonen, og ga han avslag. Vi gråt, kjeftet, ba, maste, men ingenting hjalp.

Etter en uke her ble plutselig formen hennes veldig dårlig, de gjorde alt de kunne, men hun ble ikke bedre. Det ente som det måtte, hun kom på sykehuset. I går fikk vi vite at hun har en sterk urinveisinfeksjon, det er derfor hun er så dårlig, de regnet med at det var bare litt antibiotika som skulle til.

Men i går tidlig ble vi ringt etter, de syntes vi burde komme. Alle sammen heiv seg rundt og ilte til sykehuset. Det som møtte oss der var helt forferdelig, hun fikk ikke puste skikkelig, hadde vondt og hun sov nesten hele tiden. 

Så kom telefon nummer 2, bestefar er dårlig. Min kusine og meg kjørte rett ned til bestefar, hvor vi da finner en sovende og veldig ør mann. Han pleier å være klar som et egg, men i dag snakket han helt usammenhengende og bare rør. Legevakt ble kontaktet og sykebil rekvirert. Siden alle var hos mormor, skiftet vi på å være hos mormor og bestefar.

I går tilbrakte vi 11 timer på sykehuset, og byttet på å være på mottagelsen hos bestefar, og lungeavdelingen hos mormor. Vi har mange kloke hoder, så da vi skjønte at han skulle bli lagt inn, begynte jobben med å få de på samme rom. Heldigvis traff vi på mange fantastiske sykepleiere, hjelpepleiere og leger. Så da vi kom med forslaget om å legge de på samme rom, fikk vi ja!!

Så tusen takk til de som hjalp oss med dette. Dere burde etter min mening få en medalje. Endelig klarte vi å få til at de som har vært gift i 62 år til sommeren, og vært fra hverandre 1 uke i løpet av et langt liv, skulle få sove sammen igjen!

De har delt et langt og godt liv sammen, men Skien kommune syntes ikke det er så viktig at de tilbrakte den siste tiden sammen. De siste 3 ukene har de spurt masse etter hverandre, og endelig skulle de få være sammen igjen. 

Nok en gang TUSEN TAKK til de som har gjordt det slik at de kan være sammen den siste tiden!

De har delt et helt liv, nå skal de dele den siste tiden sammen.....

Dere betyr alt for meg, min kjære mormor og bestefar!

Og igjen, tusen takk til dere alle. Håper dere vil fortsette med å lese bloggen. 

Fremover vil jeg bruke bloggen til å hjelpe Bobbi Bear og Mikaela. Og vise dere hvordan dere kan hjelp Bobbi Bear og Mikaela, hvis dere vil... :)

Kvelden i dag tilbrakte vi på kveldsmarkede på Lords and Legends inne i Amanzimtoti.

Det er et marked som kan minne om bodene rundt på handelstevne. De selger alt mulig rart, og det er noe for en hver smak. Ungen kan også ha det litt gøy her. Guttene valgte å hoppe litt i hoppeslott, og en lite tur på trampolina.

Trampolina var det kuleste i følge de to små.

Kvelden ble avsluttet på Spur, en restaurant med fantastisk mat. Alle kelnerene og alle på kjøkknet var med å danse for gjestene. De lekte hermegåsa gjennom hele lokalet. Megan sa, det vel kun i Afrika du kan oppleve dette.

Så alt i alt, tror jeg det har vært en begivenhetsrik dag for alle mann. :)

God natt, om 2 dager retter vi nesa mot Norge igjen. 

I dag har vi hatt en avslappende dag hjemme. Mens gutta boys og far i huset koset seg ved bassenget, tok Megan og jeg en tur til Bobbi Bear.

Bobbi Bear er en organisasjon som jobber for misbrukte barns rettigheter. Fra Bobbi Bear sin side "Vår missjon er å redde, representere og reintegrere seksuelt misbrukte barn, minske risikoen for at de får HIV/ AIDS, og hjelpe dem til helhet:"

I KZN har rapporterte saker med seksuelt misbrukte barn økt med 400% siden 2000, og ca 51 % av den voksne (16-45 år) befolkningen er HIV positive. Rettssystemet i Sør- Afrika er veldig tungrodd, ting tar veldig lang tid, opp til 4 år før saken kommer opp, bevisene må være sterke, og offeret må bruke nøyaktig de samme orda som de gjorde 4 år tidligere, hvis ikke kan saken bli forkastet. Systemene her nede funker ikke noe bra, det er mye korrupsjon, og lite oppfølging. Hadde det ikke vært for Bobbi Bear hadde ingen fanget opp disse ungene.

Bobbi Bear har fått navnet sitt etter et verktøy som blir brukt i samtaler med barnet, for å finne ut hva som har skjedd. Det ser ut som en leke, men har vært avgjørende i mange saker. Den er en glatt teddybjørn, med beveglige bein og armer, som ikke er truende for barnet. Barna viser hva som har skjedd ved å bruke plaster og penner. Plaster setter de  der de har hatt vondt, også bruker de pennen til å skrive, tegne og beskrive overgrepet. Teddybjørnen bryter alle språkbarrierer (og som jeg har nevnt før har Sør- Afrika 11 offisielle språk.), den hjelper også barnet og fortere kommer over traumaet av misbruket. Verktøyet gjør det lettere for de som skal hjelpe barnet og forstå barnet, og hva det har vært igjennom. I løpet av oktober og november hjalp Bobbi Bear 4000 barn, BARE i KZN!

De hjelper alle som kommer å trenger hjelp, de bortviser ingen, som Eureka (hun vi snakket med) sa, hvem har hjerte til det!? Hun fortalt at det yngste de hadde måttet hjelpe var 2 uker, hun døde dessverre av skaden hun fikk. De har egentlig en øvre grense på 18 år, men de har hjulpet voksne damer også.

Det er 21 ansatte i Bobbi Bear, de baserer seg også på frivillige, som er parat til tjeneste 24/7. De er med på alt, fra de første på stedet sammen med politiet, til rettsaken er ferdig.

Da vi kom dit, ble vi møtt av en veldig blid dame, hun skravlet i vei om dagen og ditt og datt. Så spurte hun hva vi ville, og jeg fortalte henne om Needy, og om klærne jeg ville donere til de. Hun ble kjempe lykkelig, ga meg en kjempe klem og fant frem papirer, og ville vise oss rundt.

Vi fikk også se en bamse som var blitt brukt, hvor barnet som hadde hatt den hadde skrevet og plastret. Det var helt grusomt å lese hva hun hadde skrevet. Når saken er over, kan barne gjøre hva de vil med bamsen, noen brenner de vonde minnene, noen begraver de, og alle får en ny bamse, som symbolet på en ny begynnelse!

Ute på gårdsplassen kom de første tårene mine. Der satt det ei lita vever jente å så skeptisk på oss, du kunne se at hun hadde en sykdom, hun har CP. De voksne rundt henne ville ha henne til å hilse på oss, men hun var veldig sjenert, og jeg skulle snart få vite grunnen.

Eureka fortalte om lille Mikela, hun ble funnet i veien, hun hadde blitt forlatt der av sine foreldre, de ville at hun skulle dø. Mikela ble funnet halvt bevisstløs, hun hadde nesten ikke klær på og hun hadde oppkast over hele seg. Hun ble brakt til legen med en gang, han sa at hun mest sannsynlig ikke ville overleve dagen, og 5 månder etterpå sitter en livatt jente i gården til Bobbi Bear. Døden hadde tak i henne, men slapp henne heldigvis. Det har vært et par sykehusbesøk siden hun kom til Bobbi Bear, hun lider nemlig også av en muskelsykdom, så ingen vet hvor lenge hun kommer til å leve. 

Vi ble også fortalt at de fleste barna ble der et sted mellom 6 uker og 3 år, kom ann på hvor lett det var å finne fosterfamilie til de. De har egentlig bare mulighet til å ha barna der en liten stund, men de vil ikke sende misbrukte barn på barnehjem, fordi der er det vanlig at de som jobber der tenker, hun er allrede voldtatt, eller misbrukt, så det gjør ingenting om vi gjør det igjen. Men Mikela vil aldri finne en fosterfamilie, ingen vil ta til seg et barn som det følger så mye utgifter med. 

Tårene mine trillet ganske mye når vi var der. Det er vanskelig for en nordmann å skjønne at noen kan tenke sånn. Jeg hadde lyst å bare gi og gi, Eureka sa at de sleit med å skaffe penger for 2012, så jeg tror jeg vil ha en liten foundraiser når jeg kommer hjem, håper dere alle vil være med på det! :)

For meg var dette en sterk historie, eller rettere sagt sterke historier. Jeg fikk med meg "Rough Aunties", en documentar laget av en engelsk dame. Google den, den er absolutt verdt å se!

Det jeg har hørt og sett i dag, skulle ingen barn måtte oppleve! Dessverre er det langt fra sannheten....

Mitt hjerte banker for Bobbi Bear barna, og jeg vil hjelp dem!

P.s. Tusen takk til Needy for klærne, de gikk til noen som fortjente dem virkelig!

I dag valgte vi å reise til Victoria Street Marked. Victoria Street Market, på hjørnet av Queen og Victoria Streets i Durban, er som å tråkke inn i en annen verden, med sin blanding av indisk og afrikansk. Krydder og røkelse ligger i luften, det er mer enn 170 boder der.

The Vic, som Victoria Market er kjent som, ligger i en stor bygning som ligner på noe i av en 1001 natts historie.

Grunnen til at vi skulle dit var nettopp krydder. For 5-6 år siden kjøpte jeg krydder her, og har alltid hatt lyst å reise tilbake, men det har ikke blitt noe. Endelig klarte jeg å fåt det til. Det er ikke bare krydderet som lokker, men også opplevelsen. Den indiske samfunnet i Durban er største utenfor Asia. De har hatt en enorm innvirkning på karakteren av byen Durban, de begynte med åpne markeder i 1870  årene, og siden har slike som Victora Street Marked utviklet seg.

Inne bugner det av krydder, og alle vil helst at du skla kjøpe av de. Pappa har vært der noen ganger før, og vet hvor vi må kjøpe.

Før det kjøpes noe, skal det smakes og tilpasses norske ganer. Alle fikk smake, både store og små.

Guttene fikk velge litt, også fikk vi noen råd fra far, og noe valgte vi helt selv. Så nå har vi en hel pose full av krydder, som skal brukes i Norge. Vi gleder oss. 

Det å kjøre rundt i området rundt Victoria Street Marked er en spesiell opplevelse. En gang i tiden var det Durbans beste østkant, nå er det et område man ikke vil være i hvis man ikke må.  Derfor er det greit å ha med guide, så slipper vi å rote oss oppi noe som vi helst skulle vært uten.

Sånn som dette Tasty Point, vet ikke helt om jeg hadde spist der... Men det er absolutt en opplevelse å være der. 

Etter VSM reiste vi til Natal Sharks Board, der vi skulle ha vært i går, uten helt å vite hva som ventet oss. Dette er en organisjon som har med hainetta på kysten av KwaZulu Natal og gjøre.

Disse folka sjekker nettene hver eneste morgen, for å se om det er hai eller andre dyr i de. 

Historien begyner tidlig på 1900- tallet. Turisme til strenden i KZN (KwaZulu Natal)  begynte for alvor, men etter at noen hadde blitt angrepet av hai ble turistene redde. Da fant myndigheten ut at noe måtte gjøres, så de bygde en slags jernmolo for å holde dyrene ute. Problemet var bare det at i saltvann ruster alt, så vedlikehold ble for mye, så i 1928 rev de moloen. Haiangrepen fortsatte, og fra desember 1957 og påske 1958, ble 7 mennesker drept av hai, dette ble da kjent som "Black december". Presset på myndigheten ble stort og de måtte finne en varig løsning for alle parter. I 1962 ble det hengt opp nett utenfor en strand, dette virket veldig effektiv, så KZN betsmte seg for å gjøre det langs hele kysten. Siden den gang har de bare blitt bedre og bedre.

Så fra å være en av verdens værste strender til å være verdens tryggeste. Det er fortsatt angrep, få med fatale utfall. Fra Table Bay (Cape Town) til Mosambiqe er det et dødelig angrep hvert 1,2 år. 

I KZN har de 3 haier som kan være farlig for menneker, det er Hvithai, Oksehai, og Tigerhai. I dag skulle vi få se diskesjon av en ung Tigerhai, som dessverre hadde gått i nettet. De som går i nettet og ikke overlever blir brukt i forskning, for å forstå haien bedre.

Interessant var det, men lukten, den var nesten uholdbar. Jeg kan tåle ganske fæle lukter, men dette tok kaka. Vi fikk se på organer, og mageinnhold. Han som hadde showet (hvis man kan kalle det det...) var en veldig underholdene fyr.

Myten om at Tigerhaien spiser alt den kommer over, er faktisk sann. Denne gutten hadde ikke så mye rart i magen, kun det forventede egentlig.

Vi fikk en lærerik og illeluktende opplevelse, men ville ikke vært foruten!

Men dagen var ikke over enda. Nondhla blir 5 år i dag, og det må selvfølgelig feires. Megan hadde planlagt et lite selskap for henne på McDonalds. Så da vi kom hjem, vra det bare å hive seg rundt å bli med på feiring av den store lille jenta. Bursdagsjenta var veldig stolt da hun fikk og kake og bursdagsangen.

Happy Birthday dear Nondhla! :) Best wishes.